God kveld/natt kjære lesere (:
Ja, hva skal man si, noen av dere som virkelig har følt at det har vært ekte kjærlighet noengang? Jeg må da ærlig si at den følelsen har jeg hatt mange ganger, men en god stund nå har jeg tenkt: "Siden jeg har følt det en del ganger, hvordan vil det da føles ut når det faktisk kommer?" Sånn sett, iallefall for meg, så er det ille, jeg må ha noen feil ved en gutt, en eller annen liten feil jeg kan klage på, jeg hadde en gang en gutt som virkelig var totalt perfekt, og ja, det mener jeg fremdeles, men jeg klarte ikke holde ut med han, og det nettopp fordi han var for perfekt, jeg fant ingen feil jeg kunne klage på, og det gjorde meg totalt gal :O
Men som jeg tenker, alle jenter har sine måter de tenker en gutt skal være på, som f.eks mine:
1. At gutten sier jeg er vakker, søt og pen istedenfor sexy, deilig eller hot.
2.Å få meldinger hvor det bare bør stå noen ord som viser at han bryr seg, og har med hjerter og smiletegn bak.
3. At han tør i vise følelser, samme om han er trist eller glad.
4.At han klarer å sitte en kveld og bare se på film og kose, uten at han forlanger noe mer.
5.At han tør å vise meg oppmerksomhet selv om det er andre rundt. Som å holde meg i hånda når vi går i byen, kysse meg og kose med meg sel vom venner er rundt.
6. At han ikke titter på andre jenter å sier at hu er pen eller deilig.
7. At han ringer bare for å høre stemmen min, og sier han er glad i meg.
8. Å bli inkludert i planene hans, så jeg ikke blir holdt utenfor pga venner ol.
9. Han lar meg være meg selv, uten å titte dumt og komme med dumme kommentarer fordi han blir flau.
10. Komme med komplimenter og hyggelige ord når han vet jeg er trist.
11. At han prøver å få meg til å le, selv om han vet jeg er ganske sinna.
12. At han snakker med meg om alt, og forteller om små detaljer, selv om han kanskje ikke tror jeg bryr meg. (men som jeg gjør)
13. At han er villig til å høre om mine problemer, og støtte meg uansett hva det gjelder.
14. At han vil snakke ut om problemer og små bagateller, uten å bli sint og gjøre saken mye større enn den egentlig er.
15. Han kan ligge å klø meg på ryggen, masere meg, eller klø meg i hodet, bare fordi han vet jeg elsker det.
16. At han rett og slett bare bryr seg om meg, og viser meg at jeg er viktig for han, og ikke blir satt sist i rekka hver gang det er noe.
Er det flere som føler det sånn?
Nå skal jeg fortelle dere en liten historie, som kanskje kan bli litt lang når jeg kommer igang :P
Men jeg hadde en gang en gutt i livet mitt, han var så utrolig snill, sjenerøs, omtenksom og alt (:
Jeg kunne være totalt meg selv med han, gjorde jeg noe som kanskje fikk meg til å se dum ut, så gjorde han noe enda dummere bare for å få meg til å føle meg bedre.
Var jeg syk, så kom han til meg, selv om han hadde lang vei hjem igjen, bare for å se til at jeg fikk i meg mat, og ikke lå helt alene hele dagen.
Trengte jeg hjelp til noe så var han der så fort jeg ringte, uansett når på døgnet det var.
Var vi med hans venner så viste han meg mer oppmerksomhet enn noen annen gang, bare for at jeg ikke skulle føle meg uvel og utelukket.
Var noen tette mot meg, eller sa noe dumt til meg, så støttet han meg, og hatet de bare for at de kunne tenke sånn om meg, selv om de før tilfellet var gode venner av han.
Kranglet vi noen gang, som vi selvfølgelige gjorde, og han er ekstremt sta, men når jeg fikk snakket med han ordentlig over meldinger, eller nettet, så kom han alltid til meg rett etterpå og sa unnskyld, og han turte å gråte og vise at han faktisk angret. Og vi kunne sitte å snakke i times vis uten å lengre tenke på hva som hadde skjedd tidligere.
Jeg kunne fortelle han mine innerste hemmeligheter og tanker, og det samme gjorde han til meg, og vi visste begge to at de tingene vi fortalte til hverandre ble kun mellom oss to.
De gangene jeg kom til han å gråt, så så jeg at han ble sur på ett vis, ikke pga jeg gråt, men pga han ikke forhindret at det skjedde, men gjorde alltid så jeg begynte å le og fikk meg til å tenke på noe helt annet.
Vi sto sammen i tykt og tynt, uansett hva.. Men en dag tok det slutt, og det er noe jeg savner utrolig mye, og kunne ønske jeg kunne gjort noe med, men vi er nå på hver vår ende av jorden, og uansett hva jeg gjør så kan det ikke ordne seg ordentlig, rett og slett pga vi ikke får møtt hverandre face to face og snakket om det etterpå.
Men isåfall, det er det jeg kaller en sjelevenn, for jeg vet innerst inne at en dag møtes vi igjen, og snakker sammen, og det blir akkurat det samme som før.

Men saken er det at det er vennskap, hva med en sjelevenn når det kommer til kjærlighet, finnes det? Mange mennesker sier at det alltid finnes en til alle, men hvor lang tid, og hvor mange kjærlighetssorger må man gjennom før det skjer?

Jeg føler selv at jeg har truffet min sjelevenn i kjærligheten også, men om det noengang kommer til å bli oss, det må jeg nesten bare vente med tiden å vise.
Han var iallefall min perfekte match den tiden det var, og jeg hadde til og med en feil ved han som jeg kunne irritere meg over (:
Han var helt utrolig. Første gang jeg møtte han sa det bare klikk med en gang, vi satt på hver vår ende av bordet, jeg hadde aldri sett han før, men han tittet mye på meg, og brått så sa han bare: "Du, jeg må bare si at du har de fineste øynene jeg noen gang har sett" Og jeg ble ganske flau, men fikk ut ett "takk" allikevel.
Vi brukte mye av vår tid på hverandre etter den dagen, og han respekterte alt ved meg, han visste alt om livet mitt iløpet av bare noen sekunder, og jeg trengte ikke en gang og fortelle alt. Jeg var meg selv fullt og helt hvert sekund jeg var med han, jeg trengte ikke gjøre om en liten detalj av meg ett eneste sekund.
Jeg ble ganske betatt, men jeg kan faktisk ikke si om jeg ble forelsket, for jeg klarte ikke å tenke sånn om han.
Vi var hjemme hos han en dag, og jeg fant det som irriterte meg ved han, og jeg gjorde noe med det som gjorde han ganske forbanna, men allikevel lot han det ikke gå utover meg, for han forsto meg så godt, og bare lo av det istedenfor.
Og vi lå i senga og bare koste og snakket i flere timer, og ting gikk videre, men når jeg følte det gikk for langt, og sa stopp, så ble han ikke fornærmet og furt sånn som andre gutter blir, han sa det var opp til meg, og at vi skulle ta alt i mitt tempo. Også fortsatte alt som det var før det skjedde.
Og ukene gikk, men til slutt når jeg var på skolen fikk jeg en telefonsamtale fra han, hvor han gråt og sa han følte seg dårlig, men at han skulle prøve med eksen sin igjen, selv om han visste det var en dum idè. Og jeg følte meg knust og skuffet en stund, men det gikk over ganske raskt, for jeg tenkte bare at han fikk gjøre det han følte for, og kanskje en dag kom han tilbake til meg.
Vi mistet litt kontakten, pga eksen hans ikke tålte det jeg og han hadde sammen som venner heller.
Men så kom en dag når jeg hadde fått meg egen kjæreste, og han fremdeles var sammen med hun jenta, at vi møtte på hverandre, og snakket og ble enige om å møtes, og jeg dro hjem til han etter skolen en dag, og vi lå å så på film, og snakket. Han sa han savnet meg, og at han kunne ønske alt var gjort annerledes. Men som sagt jeg hadde da kjæreste, og ga ikke noe respons til det han lå å fortalte meg.
Og når jeg skulle gå så holdt han rundt meg og koste meg som ingen andre noengang har gjort før, og jdet føltes som en evighet som jeg ikke ville skulle ta slutt, så prøvde han å kysse meg, og jeg dyttet han vekk, og sa at dette var hans valg, og at han fikk stå for konsekvensene selv.
Og da sa han noe som jeg fremdeles går å tenker på, han sa: "Malin, jeg angrer på det valget jeg tok, jeg skulle valgt deg og ikke hun, kunne jeg gjort det om igjen hadde det vært meg og deg, du er trofast, og ærlig, og ekte hele tiden, uansett hvordan fristelser du får, og hva følelser som ligger bak. Jeg savner deg virkelig!"
Jeg tenkte ikke så mye over det der og da, for som sagt jeg hadde kjæreste, men den dagen det tok slutt, og fant ut mange ting, så angret jeg, jeg angret på at jeg ikke tok sjansen den dagen og bare ga f i alt annet. Vi møttes ett par ganger, frem til han tok ett dårlig valg og jeg valgte å holde avstand en stund.
Men så igjen møttes vi i byen en dag, og han ropte på meg, når vi var på hver vår ende av gaten, og han løp mot meg, og ga meg den samme klemmen som han gjorde sist.
Denne gangen var vi begge uten kjæreste, og det sa han til meg, så sa han til meg:"Denne gangen Malin, denne gangen er det vår tur, nå kan vi fortsette der vi slutta, og vare for alltid!" Men jeg takket nei, for å beholde respekten for meg selv, og bare ikke hoppe i det samme igjen. Han så ganske skuffet ut, men holdt humøret oppe, og vi gikk fra hverandre som venner.
Etter den dagen har jeg hverken snakket med han eller sett han, og det er over ett år siden nå. Jeg har fått hørt at han har det bra nå, og endret livet sitt til noe bedre, og det gjør meg virkelig glad, den gutten der er verdt gull, og han fortjener det beste av alt i livet.
Og jeg tenker på han hver dag, og tenker at jeg kommer til å møte han igjen, og den gangen kan ting bli annerledes. Vi får se hva tiden viser, kanskje han faktisk er min sjelevenn i kjærligheten. Det er som dem sier, "Om du elsker noen la han gå, om han kommer tilbake er han din, om ikke, har han heller aldri vært det."

Man skal møte mange frosker før man møter prinsen (:
Dette ble ett ganske langt innlegg, men sånn blir det når man skriver alt man tenker på. Jeg håper iallefall at jeg en dag kan møte en som gjør meg glad, og er fornøyd med akkurat den jeg er, og ikke ville hatt meg noe annerledes. Den gutten finnes vel der ute ett sted, bare jeg leter godt nok ;)
Men nå er bloggingen over for idag, og det er sovetid, så vi blogges igjen soon ;)

xoxo ;*